Jeg har tidligere skrevet om hvorfor ressursnormen, som skal lovfeste enda flere lærere i skolen, er en dårlig idé. Den har akkurat blitt verre. Ressursnormen vil nemlig også hindre kommunene i å prioritere skoler med utfordringer, f.eks. i Oslo Øst.
Kristin Halvorsen vil nemlig at ressursnormen skal gjelde på skolenivå. Det vil si at den skal sette krav til hvor mange lærere det skal være på hver enkelt skole, slik at ikke kommunen kan velge å ha færre noen steder og flere på andre. "Bra!", sier kanskje tilhengerne av ressursnormen, "Det er jo akkurat det som er poenget, at vi ikke kan stole på kommunene!".
I Oslo har kommunen bevisst hatt flere lærere på Oslo øst og færre i vest. En del skoler med store utfordringer, f.eks. i form av språklig og kulturelt mangfold, har dermed lyktes godt og skårer høyt på nasjonale prøver. Dette vil altså Kristin Halvorsens hjertebarn sette en stopper for. Det finnes ikke penger til å sette flere lærere på Oslo vest, uten å kutte i øst.
Dette eksempelet illustrerer en grunnleggende brist i logikken bak ressursnormen. Det er nemlig ikke slik at vi trenger staten til å diktere hvordan kommunepolitikerne skal prioritere sine ressurser. Rigide regler som ser smarte ut på et skrivebord i et departement er ofte skivebom i virkelighetens verden. Det er derfor vi har lokaldemokrati til lokale saker.
Men gitt at elever går over til en hybrid utdanningshverdag (lokal/fjern- osv.) er det viktig at alle elever har like mange offentlige utdanningskroner å rutte med uansett hvilken kommune de fysisk bor i. Det vil si: ofte vil det være slik at antallet offentlige utdanningskroner blir gjort omvendt proporsjonale med foreldrenes inntekt, slik at f.eks. Groruddalenbarna har flere offentlige kroner å kjøpe utdanningstjenester med.
SvarSlettJeg synes ikke det er noe i veien for å tilby utdanningsytelser etter behov. Barn med spesielle behov bør få ekstra ressurser tilknyttet seg, såfremt de spesielle behovene er mer kostnadskrevende å møte på en tilfredsstillende måte.
SvarSlettJeg har akkurat tjenestegjort som meddommer en barnevernssak. Barna det gjaldt hadde ikke bare IOP i skolen. Fordi det ikke hadde vært mulig å finne et godt fosterhjem var det opprettet en egen institusjon bare for de to, der de bodde i en leilighet betalt av det offentlige og et antall ansatte i barnevernstjenesten bodde sammen med dem på skift. Det var vel noe sånt som 5 årsverk som gikk med på å gi disse barna et hjem.
Etter å ha vært gjennom saken i detalj er jeg glad for å leve i et land der vi har råd til at skattepengene mine kan brukes til å sette inn store ressurser på de barna som virkelig trenger det.